Våren 1995 ble jeg uteksaminert fra første kullet på Politihøgskolen med gode karakterer, og fikk ganske raskt fast stilling ved Bergen politikammer.
Oktober 2004 gjorde jeg mitt første kjøp av kokain. Det ble begynnelsen på en spiral som gjorde at jeg i løpet av 18 måneder mistet alt jeg hadde oppnådd og bygget i livet, frem til da. Jobb, venner og familie ble raskt byttet ut med en stadig større trang til rusmidler, og etter hvert en sterk avhengighet, som førte meg til et liv på gatene i Bergen.
Kontrastene er enorme, og det var kanskje ikke så rart at da jeg etter endt 9 måneders rusbehandling skulle etablere meg på nytt i Larvik august 2012, fikk spørsmålet av min nye fastlege: Hvordan kunne det gå slik med deg, du som var politimann og alt?
Faktum er at det har jeg selv også lurt på, og jeg tror jeg har kommet frem til et velbegrunnet svar, et svar som har krevd mye av meg, der jeg har måtte tørre å se på meg selv med kritiske øyne, jobbe med ego, og vokse som menneske, person og mann.
Jeg har måttet se med skruppelløse øyne på barndom, hvem jeg ble gjennom min oppvekst. Jeg har måttet se på hvem jeg ble, min utvikling til ung voksen, gjennom befalsutdanning i Marinen, og som ung mann i Politiet.
Jeg har måtte se på helt konkrete hendelser i utenlandstjeneste, og akseptere at disse gjorde noe med meg, og var en sterk medvirkende årsak til utvikling av rusavhengighet. Jeg ble først avhengig av ekstreme opplevelser, rusen ble senere et substitutt for disse.
Det er en historie om å med hud og hår gå inn i krigen mot narkotika, og senere møte seg selv i døra, være han som jaktet narkomane skurker, til selv å bli en som ble jaktet på. Dette har vært med på å totalt endre hvem jeg er i dag.
Men først og fremst har det vært en reise i å bli voksen, jeg kaller det det. Det har vært en reise i å se på den lille gutten som ikke fikk behovene for trygghet og kjærlighet dekket, og hva det gjorde med meg og utvikling av ego som forsvarer av den lille gutten. En reise i å bli kjent med meg selv, og forstå betydningen av å slippe andre mennesker inn i livet, lytte til andre mennesker, og lære av dem. Jeg har lært meg å kommunisere å tenke med hjertet og forstå betydningen av service til andre. I stedet for å forvente og forlange av andre, har jeg snudd helt om og tenker i stedet på hva jeg kan gi til andre. Det er en måte å forstå livet på, som har gitt meg ro, takknemlighet, og kanskje også den lykkefølelsen vi alle søker etter.
På min vei, har jeg oppdaget at jeg har en superkraft som jeg kaller villighet. Det er en super kraft vi alle innehar, dersom vi bare vil. Villighet betyr at man ikke trenger å gjøre noe, det betyr at man bare trenger å ikke gjøre noe. Dette kan virke som en uvesentlig forskjell, semantisk triks, men det er ikke det. Det er en vesentlig og helt avgjørende forskjell, dersom du vil endre deg.
Ikke søk lykken. Hvis du søker den, vil du ikke finne den, fordi det å søke etter noe, er antitesen til lykke. Hvis du virkelig vil føle lykke, søk det som gjør deg takknemlig.
Jeg tror alle mennesker ønsker å føle seg elsket, føle tilknytning, og kjærlighet. Jeg har funnet dette, i min nye familie. Ikke fordi jeg fant dem, men fordi jeg var villig til å se på meg selv, endre meg selv, til den jeg innerst inne alltid har ønsket å være. Det er dette som har gjort meg rusfri, og som i dag gjør at rusen ikke er noe alternativ for meg.
Det er innenfor disse rammene jeg holder foredrag. Les mer om mine foredrag her.